Dyr sparing
Over 180 søknader kom inn til den nye helseteknologiordningen. Men beløpet som var satt av er langt fra nok til å få i gang kommuner som nå står klare. Det er dyrt å spare inn på dette nå.
Gjesteinnlegg: Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen
Dato: 4. april, 2024
For litt siden var en ordfører i VG og snakket om at «eldrebølgen kommer veltende over oss». Kommunen hun er ordfører i mangler sykehjemsplasser og må leie fra andre kommuner. At antall eldre øker bør ikke komme som noe sjokk på noen. Siden de store fødselskullene fra etterkrigsårene har vi visst at det ble mange hjelpetrengende eldre omtrent nå. Denne ordføreren er ikke alene. Da Nasjonalforeningen for en stund side spurte norske kommuner om de var beredt for veksten i antall eldre med demens, svarte nær halvparten nei på dette. Det er alvorlig.
Kommunene er ikke beredt
Vi er ikke beredt nå og vi bruker altfor lang tid på å få på plass det vi vet vil hjelpe for å møte veksten. Velferdsteknologi og bedre journalsystemer er noe av det som vil gjøre en viktig forskjell. GPSer og sensorer som varsler om søvnløse netter eller nattevandring, kan gi viktige bidrag til økt livskvalitet, med mer frihet og økt trygghet. Det har også den gode bonusen at det kan frigjøre verdifull kapasitet fra
helsepersonell, som er en begrenset ressurs vi må slutte å sløse med. En sensor som varsler om noen er ute av senga er veldig mye bedre enn en nattevakt som stikker innom for å sjekke det samme, og som kanskje risikerer å vekke den som sov. Fungerende journalsystemer som gjør at de ulike enhetene rundt brukeren har nødvendig og oppdatert informasjon betyr mye for å kunne gi gode og treffsikre
helsetjenester. Som pasientorganisasjon for personer med demens er vi i Nasjonalforeningen bekymret for hvor lang tid det tar å få dette på plass. Våre pasienter kan ofte ikke redegjøre for egen helsesituasjon eller si fra om behov og er helt avhengig av at systemene virker godt rundt dem.
Beskjeden finansiering
Det er dette helseteknologiordningen skal være med å bidra til: Å få på plass organisering, samarbeid og struktur rundt blant annet investering og innfasing i velferdsteknologi og journalløsninger som skal bidra til kvalitet og bedre bruk av kapasitet. I Nasjonalforeningen er vi utålmodige. Med 100 000 med demens i Norge i dag og bare 2000 som har fått tildelt GPS, er det klart at vi er langt unna nivået vi bør være på. Den geografiske variasjonen er også altfor stor, med noen kommuner som er godt i gang og noen som ikke har noe velferdsteknologi å by på. Folk bør ikke ha flaks med kommunen de bor i for å få disse tilbudene.
Vi er glade for en helseteknologiordning som bidrar til framdrift, men finansieringen av gode tiltak er alt for beskjeden. Søkertallene viser at mange kommuner nå er klare. Over 180 søknader har kommet inn, med en søknadssum på over 330 millioner kroner. For velferdsteknologi er tallene 131 søknader og 205 millioner kroner. Da kommer vi ikke langt med en pott på 57,7 millioner kroner for 2024. Bare en av tre fikk penger nå, og de fleste mindre enn de ba om.
Ikke tid til å vente
Ordførere står uten sykehjemsplasser og de mangler ansatte. Teknologien kan ikke løse alt, men det er noe av det som kan gjøre en positiv forskjell. Får vi mange av disse løsningene på plass vil det bety bedre kvalitet og økt kapasitet. Å la tiden gå og vente på et nytt statsbudsjett er ikke et godt nok svar.
Her står kommunene klare til å sette i gang med iverksetting av tiltak som kan avhjelpe eller løse noen av de store utfordringene våre. Da er det dyr sparing å ikke legge på mer i potten, slik at flere nå kan begynne. Vi er allerede sent ute og kan ikke bare vente videre. Et første skritt er påfyll i revidert nasjonalbudsjett, slik at flere enn de få som fikk penger i første runde, kan få innvilget søknaden og satt i gang.