En digital anamnese, og en dose fremtidsoptimisme
Medisinsk fagdirektør Jan Emil har et langt legeliv å se tilbake på. Han har vært involvert i mange prosesser, og sett flere planer komme og gå. Han er tydelig på hva som bør være fokus fremover.
Intervju: Sunniva Balstad, Skribent og kompetanseansvarlig i EHiN
19. april, 2023
Vi møter Jan Emil Kristoffersen i Legeforeningens hus en regntung dag i april. Ute er det surt og grått, men inne i Legenes hus titter solen frem. Det surrer med liv i de nyoppussede lokalene. Jan Emil møter oss i resepsjonen, og lurer på om vi har vært her inne før. Han viser oss vei opp etasjene, og forteller om renoveringen av bygget. På veggene skimter vi tidstypiske malte portretter, og noen steder står det antikke møbler. Gammelt møter nytt. Medisinfaget har en lang historie. Og Jan Emil inngår i en betydelig del av den.
Som spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, og master i helseadministrasjon, har Jan Emil gjort seg mange erfaringer siden han var nyutdannet lege i 1979. Han beskriver reisen som “lang og morsom” siden han for 51 år siden trådte inn i helsetjenesten som pleiemedhjelper på Solvang sykehjem i Oslo.
– Da jeg begynte å studere medisin ble vi jo fortalt at vi kom til å bli utdannet til arbeidsløshet. På det tidspunktet var det vel 5900 medlemmer i Legeforeningen, og nå er det 40 000 – og vi sliter med underskudd på leger. Interessant nok.
Han har jobbet mange år som allmennlege og fastlege, og tett på første fase av HIV/AIDS epidemien, og etterhvert med det som da het metadonbehandling. Han har også vært leder i allmennlegeforeningen, og tillitsvalgt på alle nivå i Legeforeningen fra 1981 med noen avbrudd, og de siste 10 årene har han jobbet med primærhelsetjeneste, samfunnsmedisin og e-helse.
Ingen vei tilbake
Jan Emil mimrer tilbake til da han opplevde tidlig digitalisering.
-Selv om de elektroniske pasientjournalene vi brukte – sånn sett i bakspeilet – var veldig primitive og ganske dårlige, så var vi jo kjempebegeistra. Digitalisering er kjempebra, men i det øyeblikket du har tatt steget fra papir og er gjennom den første begeistringsfasen, så blir det mye gråværdager etterpå. Jeg tror alle som har vært med på den transisjonen vet at det er ingen vei tilbake.
Han tenker tilbake på matriseskrivere og traktorpapir, og en nåleskriver som støyet slik at det var vanskelig å holde en samtale i rommet mens skriveren gikk og gikk.
– Derfra til nå har det skjedd utrolig mye, sier han og vender fokuset over på nåtid.
– Norge er i realiteten ganske langt fremme på digitalisering i helsetjenesten. Også har nok vi opplevd de samme skuffelsene som mange andre land. Vi har egentlig ikke kommet dit at vi har fått realisert noe digital beslutningstøtte. Vi har en del digital kunnskapsstøtte i form av digital tilgang til Felleskatalogen, Legemiddelhåndboken, Norsk elektronisk legehåndbok, legemiddelinteraksjonsverktøy, osv. Det har skjedd mye, men den kontekstssensitive beslutningstøtten utløst av maskinlesning av pasientdata både på aktuell pasient og andre sammenlignbare pasienter, drømmen om datadrevet diagnostikk og behandling, er ennå ikke realisert – egentlig ikke noe sted i verden.
Han trekker fram ambisjonene om “En innbygger – èn journal” og troen på de store megasuitè -systemene i Stortingsmelding 9 fra 2012 – at det bare var dèt som kunne løse kontekstsensitiv beslutningsstøtte i fremtiden.
– Det er egentlig en sorg at vi ikke klarte å få snudd hodene våre fort nok bort fra den storsystem-tenkningen som da levde videre helt til Akson ble begravet i 2021.
Han mener vi har kastet bort veldig mye tid og penger på det han kaller et blindspor, som burde vært sett som akkurat dèt fra i hvert fall 2015 og fremover.
Om elektroniske løsninger i helsesektoren
Utfordringene og bakgrunnen for utviklingen av digitaliseringsfeltet av helsesektoren i Norge, kjenner Jan Emil godt. Det får vi merke når han trekker oss gjennom historien rundt flere omdiskuterte digitale helseprosjekter slik som Helse Midt og EPIC, Helsenorge, Kjernejournal, Pasientens legemiddelliste (PLL), og Pasientens prøvesvar.
Om Helse Midt og EPIC sier direktøren at han håpet at trønderne skulle få det til, men at man ser at et stort amerikansk system blir veldig krevende; med det han kaller en gammelmodig databasestruktur og utfordringer med å få det tilpasset norske behov. Han er derimot mer optimistisk når han snakker om Helsenorge, Kjernejournal og PLL, og mener at vi har fått på plass en ganske god pakke av nasjonale felleskomponenter som vi må bygge videre på fremover.
Det er tydelig at direktøren kjenner nyansene i problematikken omkring ulike elektroniske løsninger, ettersom utfordringene listes opp. Det mangler ikke på vanskelige, regulatoriske og etiske utfordringer og dilemmaer.
Prosjektmetodikk og samspill
Jan Emil mener det er rom for forbedringer i måten vi tilnærmer oss store prosjekter på, og at det i det prosjektbaserte arbeidet bør ryddes av veien noen grunnleggende feil. Han benytter anledningen til å trekke frem en artikkel som han særlig har latt seg inspirere av; Daniel Kahneman, 2011: “Before you make that big decision”, og fremhever to spørsmål man bør stille seg selv før man tar en stor beslutning:
– Det ene spørsmålet; er du helt sikker på at du ikke har forelsket deg i din egen løsning? Og det andre spørsmålet; er du helt sikker på at du har forstått hva de prøver å si, de som ikke er enige med deg? På de to punktene så feilet vi i Norge, og det har kostet oss mye tid og mye penger.
I følge Jan Emil er det også en annen ting vi i Norge vi har feilet på, når det kommer til å utvikle gode digitale systemer og teknologiske løsninger i helse. Han mener at det helt tilbake til 80-tallet har vært en manglende forståelse av hva som skal til for å få en offentlig finansiert helsetjeneste til å gå foran, investere, og tørre å være en “early adopter”, fremfor en “late laggard”, som han kaller det. Og det handler om penger.
– John Halamka sier det godt: Det er når “behov, penger og teknologi” spiller sammen at data vil flyte. Det har vi ikke fått til i Norge.
Med den modellen som eksisterer i helsetjenesten i Norge, hvor alle jobber innenfor en bundet økonomi, mener han endring og innovasjon går for trått. At vi ikke har et konkurransedrevet helsevesen, mener han vi skal være glad for. Imidlertid, dersom departementer og styringsorganer mener innovasjon og utvikling skal skje innen rammebudsjetter, så er det ikke annet å forvente enn at ingen har lyst til å ta kostnadene ved å gå foran, sier han.
Teknologi og digitalisering i en bærekraftig helsetjeneste
– Jeg liker ikke ordet digitalisering av helsetjenester. Det burde hete “digital understøttelse av levering av helsetjenester,” sier Jan Emil.
Det er tydelig at Jan Emil har et klinikernes perspektiv midt oppi digitaliseringsarbeidet. Han snakker om en helsetjeneste som har blitt effektivisert i mange år – og som ikke er en sinke på å levere tjenester. Han stiller spørsmål ved om det til og med kanskje har blitt effektivisert i for stor grad.
Selv om totalt antall helsepersonell har økt siden Jan Emil gikk medisinstudiet, mener fagdirektøren at det er flere ting i spill nå som gjør at den offentlige helsetjenesten utfordres på kapasitet, innhold og evne til å holde på medarbeiderne sine. Jan Emil trekker frem modellen “The quadruple aim”, en rammemodell for å optimalisere utøvelsen av helsesystemet, og her mener han vi må vektlegge helsepersonellets behov for mening og arbeidsglede mye sterkere.
Videre er direktøren kritisk til det han mener er en generell oppfatning om at Norge bruker veldig mye penger på helsetjenester.
– Det påstås ofte at Norge bruker mest i OECD-området på helsetjenester. Det er basert på feil fortolkning av ikke sammenlignbare data. Påstanden om at vi ikke har råd til å bruke mer penger på helse er egentlig ikke sann. Men at det er utfordringer med å skaffe nok personell, det er sant. Og jeg tror at vi i årene fremover blir nødt til å se på hvordan vi bruker personell. Det handler i stor grad om å la leger arbeide mer med pasienter og mindre med rapportering og sekretærarbeid. Gjennom de siste tiårene er sykehuslegers tid til pasientkontakt falt fra 60 % til 40%, og gjett hva det har gått til, spør han retorisk.
– Mer rapportering.
Og da er han over i neste poeng, igjen med retorisk snert.
– Hva skal fremtidens digitalisering hjelpe oss med? Jo, det skal hjelpe oss med personellmessig, finansiell og klimamessig bærekraft. Og for IT og digitalisering, så må det dreie seg om at ny teknologi alltid må ha som øverste krav at det skal føre til mer effektive og pasientsikre arbeidsprosesser fordi det understøtter helsepersonellets behov.
Han er tydelig på at det i utviklingen og implementeringen av nye digitale løsninger, må være et veldig omhyggelig fokus på at det er det kliniske primærformålet som alltid må være styrende.
– Vi må bygge en offentlig helsetjeneste slik at helsepersonell også ønsker å være der – helt ut til pensjonsalderen.
Helsedata; utfordringer og muligheter
Om helsedata sier Jan Emil at han kunne snakke hele dagen. Han nevner EHDS, muligheter og utfordringer ved deling av helsedata, og poengterer at køen av stakeholdere som ønsker tilgang til sekundærdata er stor, men at det kliniske formålet må komme først. Jan Emil belyser videre utfordringene med data generert for ulike formål, metodikk, og stiller spørsmålstegn ved om omfattende standardisering i realiteten er ønskelig.
Jan Emil presiserer og oppsummerer, igjen optimistisk:
– Hvis vi klarer å ha fokus på bærekraft, brukervennlighet, og helsepersonell som klarer å jobbe dagen lang, da har vi kommet langt.
Men det får bli ny medisinsk direktør Johan Torgersen sin oppgave. For nå tropper snart 70 år gamle Jan Emil Kristoffersen av etter lang og tro tjeneste, og ser frem til å roe ned tempoet og fokusere på andre ting i livet.
Ute regner det fortsatt. Vi er enige om at utsikten fra kontoret i 3. etasje utover Christiania torv er flott uansett regn eller sol. Ved døren til Jan Emil henger bildet “The doctor” av Sir Samuel Luke Fildes (1843-1927). Jan Emil forteller oss at det er hans favorittbilde. Når han med innlevelse forklarer hvordan bildet fanger situasjonen med det syke barnet, de fortvilte foreldrene og den alvorlige legen, er det tydelig at Jan Emil fortsatt, tross mange år med byråkrati og teknologiutvikling, fortsatt har pasienten, pårørendes og legens perspektiv i fokus.
Kommer vi til å se deg på 10-årsjubileet på EHiN i november, er vi nysgjerrige på.
– Ja, i november skal jeg få god tid til EHiN. Og jeg håper disse konferansene vil leve videre og bidra til å peke retning fremover.