Sneglefart mot fremtiden
Regjeringen bevilger 250 millioner til helse i 2024 for å “øke fart på digitaliseringen”. Det kan bli sneglefart.
Kommentar: Nard Schreurs, daglig leder i EHiN
Dato: 6. oktober, 2023
Statsbudsjettet gir hvert år anledning til spekulasjoner og sterke meninger. På lanseringsdagen hagler det ofte kommentarer med både lettelse og skuffelse. De som tilhører den siste gruppen er ofte de som ønsker mer penger, mer satsing og flere ansatte i sitt yrke. Men jeg greier ikke å være mer original. Budskapet er: “Vi trenger mer penger”.
I år har regjeringen i Statsbudsjettet fokus på de riktige områdene innen helse, som samhandling, løsninger for eldre og digitalt helsekort for gravide. Dette er politiske prioriteringer som er viktige, og som vi må heie på.
Særlig digitalt helsekort for gravide er noe mange har skreket om lenge. Det er uforståelig at et heldigitalisert land som Norge fortsatt lar kvinner med våre fremtidige borgere i magen, bære rundt på bunker med papir. Når skattevesenet og myndighetene tvinger hver eneste liten butikk, idrettsforening og bar til heldigitaliserte løsninger, fremstår det som en direkte skandale at gravide kvinner i Norge fortsatt må gå rundt med papir fra base til base.
Som statsråden selv sier i pressemeldingen til dagens Statsbudsjett; “Her har det stått stille for lenge”.
Om 26 millioner er nok gjenstår å se – i 2016 ble det satt i gang et lignende prosjekt med 20 millioner, som ikke har ført til noe. Nå må man sette i gang konkrete tiltak, og ikke bruke penger på et nytt konsulent- og byråkratprosjekt. Vi vet for eksempel at det er et selskap i Norge som leverer alle fødejournaler i Norge (Omda, tidligere CSAM). Det er naturlig å ta med eksisterende løsninger inn i prosjektet.
Her kan det for øvrig tilføyes en liten fotnote at den eneste regionen som har fått et slags digitalt helsekort for gravide er Helse Midt gjennom den utskjelte Helseplattformen – selv om det er i et foreløpig relativt enkelt format.
Så kommer denne berømmelige samhandlingen igjen på blokka. Her har Norge slitt i mange dimensjoner, som mange andre land, til tross for store ord, gode intensjoner og en lang rekke med prosjekter og utredninger som Én innbygger – én journal, Akson, Felles Kommunal Journal og den pågående brytekampen i Helse Midt; Helseplattformen.
For 2024 – og årene som kommer etter det – satser regjeringen “250 millioner for å øke farten på digitalisering”. Her går 150 millioner årlig til en ny Helseteknologiordning, og 100 millioner til videre utvikling av digital samhandling i helse- og omsorgssektoren.
Dette er alt for lite. Alle som jobber med infrastruktur, samhandling og innovasjon vet at det trengs milliarder for å løfte en hel bransje eller et helt land – uansett hvilken sektor. Og helsesektoren er spesielt utfordrende, og har et langt etterslep. Vi trenger så mye mer enn dette. Jeg er klar over at alle spør om “mer penger”, og at det er et for enkelt budskap, men dette har noe å gjøre med realistetsforståelsen til regjeringen. Et infrastrukturløft koster mange titalls milliarder, om det gjelder trafikk, luftfart, bank og finans eller helse. Stort mindre beløp vil kunne bidra til at vi kommer til å henge enda mer etter, selv om selve millionene vil gå til nyttige og velkomne prosjekter.
Setter man det i tillegg i perspektiv at det brukes 300 millioner for flere heldags omsorgsplasser, er balansen feil. Det er viktig at folk bor lengre og bedre hjemme. Vi vet at dette er viktig, men også at pengene går veldig fort til veldig få når man satser på fysiske plasser. Vi trenger smartere, mer smidige løsninger, der vi setter innbyggerne sentralt og styrker dem i sitt hverdagsliv, i ulike faser i livet.
Det er derfor gledelig å lese om Tørn-prosjektet. Som helseministeren selv sier i pressemeldingen er “Tørn-prosjektet et av de viktigste grepene for å møte utfordringene vi har med personell”.
Dette er et bra initiativ, men vi trenger enda mer satsing på forebygging, slik at eldre i større grad blir uavhengige av fysiske omsorgsplasser.
Ellers er det positivt at man har økt fokus på oss som innbyggere, gjennom pasientens legemiddelliste og ønsket om bedre og mer smidige overganger mellom helseaktører.
Det som er savnet er en tydelig satsing på helsedata – dette er et tema som etter at Helsedataprogrammet er lagt ned og Direktoratet for e-helse omorganiseres, ser ut til å skyves ut over sidelinjen. Dette er, særlig med tanken på at Norge ønsker å utvikle seg som eksportør av helsenæring, uheldig.