Valget vil ikke gi endring
Er dagens helsesystemer klare for en stor omorganisering? Eller venter vi fortsatt til å bli tvunget til det?
Kommentar: Nard Schreurs, daglig leder i EHiN
Det er stadig flere stemmer som mener at helsesektoren må omorganiseres. Samfunnet endrer seg hele tiden. I middelalderen ble det hele startet med hospitser og fattighus, senere utviklingen av «allmennhospitaler» som kombinerte sosiale og medisinske funksjoner. Etter andre verdenskrig og fremveksten av velferdssamfunnet ser vi konturene til dagens helsesystem gradvis utvikle seg, med sykehus, omsorg og eldreboliger.
I takt med vitenskap og teknologi skapes det nye muligheter for både forebygging, diagnose og behandling. I tillegg tvinger den berømmelige endringen i demografien frem en nytenkning om hvordan vi ressursmessig kan fortsette med å tilby innbyggerne likeverdige helsetjenester, uten at vi går tomt for penger og mennesker for å levere dem.
Men hvordan setter man i gang en slik omveltning? Er det små endringer eller store transformasjoner? Skal man endre det gamle ved å ha en visjon, eller skal man først utvikle visjonen for å avvikle det som står i veien? Med et stort og komplekst område som helse snubler man fort i egne føtter når man setter i gang. Uansett hvilken vei man går hangler det raskt kritikk om at man går for fort eller for sakte, ikke greier å ta ned kompleksiteten eller tenker for mye i siloer, at man bruker for mye penger med for lite resultat, eller bruker for lite penger til å få et ordentlig resultat.
Helt siden kollapsen av det store digitaliseringsprosjektet i Englands NHS for 15 år siden, som antagelig kostet 12 milliarder pund den gangen, har det vært en politikerangst for å ta for mye Møllers tran i transformasjonsprosesser. I Norge har all røring rundt Helseplattformen heller ikke økt entusiasmen til å dra det for langt.
Likevel står vi foran utfordringene som krever store endringer. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre har lansert «prosjekt X».
– Vi må tenke nytt og kreativt for å sikre at Norge skal ha verdens beste helsetjeneste. Det er for mange innbyggere som faller mellom stoler og som blir kasteballer i dagens system. Slik kan vi ikke ha det, og regjeringens helsereform har som mål å viske ut skillene mellom forskjellige nivåer av helsetjenestene slik at tilbudet henger godt sammen, sier han i en pressemelding ved lansering av nye tjenester, 1. august i år.
Reformen skal gi innbyggerne en sammenhengende helsetjeneste.
I en kronikk i Dagens Medisin argumenterer tre kloke herrer for at vi skal få mer fart på endringene. Søren Barlebo Rasmussen (partner i strategihuset Mobilize), Gunnar Bovim (mange funksjoner, blant annet rådgiver og professor/rektors stab NTNU) og Stig A. Slørdahl (tidligere daglig leder i Helse Midt) ber om politiske mot for å få mer fart på en stor transformasjon innen helse. De mener det må mer til enn justeringer og velmente intensjoner.
“Vi trenger reell transformasjon som gjør helsetjenesten i Norge rustet til å møte framtiden.” skriver de. Og “Vi må våge mer enn pilotprosjekter og små grep.”
Selv om det knapt nok går an å slå inn flere åpne dører samtidig, er det helt riktig sagt. Det var blant mange andre eksempler i “Nordic Health 2030-studien” i regi av Copenhagen Institute of Future Studies http://nordichealth2030.org/philosophy/.
I kronikken henvises det til Danmark. Den danske Sundhedsreformen 2024, fremmer en del visjoner som de tre i sin kronikk omtaler som «strukturelle og ambisiøse”. Blant annet som at “digitale og tverrgående løsninger skal binde dette sammen og bidra til at pasienten møter én helsetjeneste – ikke mange.”
De mener også at “det krever politisk mot å flytte penger og kapasitet fra sykehus til tjenester nærmere pasientene.“ Til det ønsker de “helse- og omsorgsforlik i neste stortingsperiode“.
Det ser det ikke ut som politikere er interessert i. Helse har blitt definert som en kampsak, der man prøver å fjerne seg mest mulig fra de andre partiene, selv om man i grunn er helt enig. Da blir det dessverre fort en “jeg er flinkere enn deg” debatt. Sykehusplasser og behandling for ruspasienter låses i tall og uten sammenheng. Det blir mange løfter som pleier å ryke fort etter valget, eller blir gjennomført med unødvendig mye pengebruk som signalpolitikk.
Det er uheldig for Norge. De tre bak kronikken har rett i at vi trenger mer sammenhengende politikk, særlig når det gjelder bruk av helsedata, forebygging og et helsesystem som er rigget for fremtidens utfordringer.
Vi får høre på Arendalsuka over helgen hva man er enig om og hva ikke. Jeg frykter at det fortsatt er mye “velmente intensjoner”, og at den reelle transformasjonen vi trenger ikke gjennomføres før systemet er nær en kollaps.