Er teknologien virkelig problemet i pasientforløp?

Bedre samhandling i pasientforløp med støtte fra digitale verktøy har vært et mål i helse- og omsorgssektoren i årevis. Teknologien finnes i stor grad allerede. Likevel oppleves det fortsatt krevende å ta nye digitale løsninger i bruk i klinisk praksis. Hvorfor? Svaret ligger sjelden i teknologien alene. Den største utfordringen er implementering, og implementering er først og fremst ledelse.

Kommentar av & avbildet fra ve: Anita Moe Larsen, Sten Richard Grovassbakk, Anne Catrine Trægde Martinsen, ved Sunnaas Sykehus

---

Fra ildsjel til organisasjon

Altfor mange digitale initiativer starter med en ildsjel. Det kan være en teknologientusiastisk
avdeling, en kommune med høy modenhet eller et miljø med forsknings- og
utviklingskapasitet. Men for at en løsning skal bli en del av ordinær klinisk praksis, må den
forankres i hele organisasjonen.

Vi undervurderer systematisk hva det faktisk krever å implementere nye løsninger. Det
handler ikke nødvendigvis om mangel på midler, men om å bruke ressursene riktig, og om å
forstå at implementering er krevende, tidkrevende og kontinuerlig arbeid. Det krever tydelig
ledelse, prioritering og utholdenhet.

Dette arbeidet haster. Vi vet at vi vil ha færre helsepersonell i fremtiden. Da må teknologien
bidra til at helsepersonell kan jobbe smartere, ikke bare mer digitalt. For å lykkes må
fagfolkene selv være med på oversettelsen fra teori til praksis.

Implementering er ikke valgfag

Når en virksomhet først har besluttet å ta i bruk en digital løsning, kan det ikke være valgfritt
om man faktisk bruker den. Det er et lederansvar å sikre at beslutninger blir gjennomført.
Forankringen må gå begge veier: ovenfra og ned, og nedenfra og opp. Ledelsen må gå foran
og være tydelig på retning og forventninger. Samtidig må superbrukere og fagmiljøer
involveres tidlig, få eierskap til løsningene og bli ivaretatt som ressurspersoner når nye
systemer tas i bruk.

Implementering er i liten grad et teknologiprosjekt. Det er i hovedsak organisasjons- og
endringsledelse. En tommelfingerregel er at 80 prosent handler om organisasjon og ledelse,
og 20 prosent om teknologi.

Slutt å finne opp hjulet på nytt

Mange virksomheter opplever seg som unike. I praksis er utfordringene ofte svært like.
Derfor er det et stort potensial i å lære mer av hverandre og ta i bruk løsninger som allerede
finnes.

Det finnes mange gode eksempler fra kommuner og helseforetak som har tatt i bruk
sensorteknologi, tale-til-tekst, digitale arbeidsflytsystemer og andre løsninger som gir
dokumenterte gevinster. Likevel utvikles det fortsatt for mange parallelle løsninger.

I stedet for å utvikle alt selv, bør flere stille spørsmålet: Hva finnes allerede, og hvordan kan
vi bygge videre på det? Utvikling av nye løsninger er kostbart, tar lang tid og krever betydelig
kapasitet og utholdenhet. Selv med stort tilfang av ideer er det veldig få som når helt frem.
Da er det ofte klokere å videreutvikle noe som er testet og fungerer enn å starte fra bunnen.
En mer systematisk deling av erfaringer og løsninger på tvers av kommuner og helseforetak
vil kunne øke tempoet i digitaliseringen. Ingen trenger å finne opp hjulet på nytt. «Steal with
pride» er et godt prinsipp: Lær av andre, ta i bruk det som fungerer, og videreutvikle i
samarbeid med næringslivet.

Dette er også en del av gevinstrealiseringen.

Fra monolitter til byggeklosser

Utviklingen går bort fra store, proprietære systemer og mot mer fleksible digitale
byggeklosser som kan kombineres etter behov. Initiativer som digitale felleskomponenter og
åpne plattformer legger til rette for dette.

Tanken er enkel: Aktører med budsjett- og resultatansvar skal kunne velge og kombinere
digitale byggeklosser som dekker deres behov, fremfor å være låst til store systemer. Andre
sektorer har allerede lykkes med dette ved å ta i bruk teknologi fra andre bransjer og tilpasse
den til egne behov.

Helse- og omsorgssektoren kan gjøre det samme, men tempoet må opp.

Kompleksitet er hovedutfordringen

Det som gjør implementering krevende, er ikke én enkelt faktor, men summen av mange:
teknisk, organisatorisk, juridisk, regulatorisk, økonomisk og operativ kompleksitet. I tillegg
kommer tid og kapasitet.

Mange prosjekter mangler tilstrekkelig eierskap, kompetanse og kapasitet til å gjennomføre.
Samtidig undervurderes tidsbruken. Selv mindre justeringer og kalibreringer av eksisterende
løsninger kan ta åtte til ti måneder før de fungerer godt i praksis.

Derfor må man sikre tilstrekkelig eierskap, kapabilitet og kapasitet fra start – og arbeide aktivt
for å redusere kompleksiteten der det er mulig. Ofte tenker vi for stort og for komplekst.
Løsningene må brytes ned i håndterbare deler. Ikke alle prosjekter trenger å være
«elefantprosjekter».

Mål, måling og utholdenhet

Når ny teknologi først vurderes som nyttig nok til å tas i bruk, må virksomheten være villig til
å stå i kostnadene og innsatsen over tid. Implementering er ikke en engangshendelse, men
et langsiktig arbeid. Det forutsetter også systematisk måling. Vi må i større grad bort fra magefølelse og over til fakta: Hva gir faktisk effekt? Hvor sparer vi tid? Hvor forbedres kvaliteten? Hvor oppstår nye
flaskehalser?

Uten data er det vanskelig å justere kursen og realisere gevinstene.

Digitalisering som felles ansvar

Spørsmålet er ofte om kommunene er flaskehalsen i digitaliseringen. Et mer presist svar er
at overgangen mellom nivåene er krevende, og at samhandlingen må bli bedre.

Digitalisering av pasientforløp er et felles ansvar for kommuner, helseforetak, myndigheter og
næringsliv. Vi trenger gode arenaer for erfaringsdeling, sterkere samarbeid og større vilje til å
ta i bruk det som allerede virker. Teknologien er i stor grad tilgjengelig. Utfordringen er å implementere den raskere, klokere og mer systematisk.

Det er først da digitalisering faktisk gir bedre pasientforløp.